Her lukter det muffins…

Muffins lukter ganske godt, synes jeg. Men verden er full av ting som lukter ille. Riktig ille. Noen saker lukter til og med så ille at man brekker seg. Men er ikke det litt rart? Hvorfor brekker noen seg av en lukt og andre ikke? Hva er luktesansen egentlig godt for?

Flickr: Marufish, (CC BY-SA 2.0)

Luktesansen er komplisert
Det vi vet om luktesansen er at mennesker har ca. 12 millioner lukteceller og kan lukte over 10 000 forskjellige stoffer, selv om vi bare har ca. 10 cm2 med lukteorgan i nesen. Noen hunderaser har inntil 17 ganger så stor overflate i sitt lukteorgan. Men så har de jo også større neser…
Lukt består av kjemiske molekyler i luften vi puster inn, og hver del av et slikt luktmolekyl gjenkjennes av flere ulike lukteceller. Luktecellene sender en mengde luktsignaler til hjerne, der det dannes en luktprofil som kan gjenkjennes om vi lukter samme stoff igjen.

Følelser kan lukte godt
Luktesenteret er en del av den eldste delen av hjernen (det limbiske systemet, som det kalles), og er nært knyttet til hukommelsen og følelsene. Kjente lukter har en egen evne til å få fram minner og følelser, noe du kanskje har merket? Enkelte lukter bringer øyeblikkelig opp minner: Sommer på hytta til besteforeldrene, kosedyret vi hadde som liten… De aller fleste av oss har noen lukter som får fram minner og følelser.

Flickr: DarrelBirkett, (CC BY 2.0)

Den ubevisste sansen
Noe av det interessante med luktesansen, er nettopp det at den er så nært knyttet til det limbiske systemet i hjernen, som styrer følelser, instinktive reaksjoner og minner, og i liten grad ser ut til å være knyttet til den bevisst tenkende delen av hjernen. Likevel kan responsen på lukt læres. Vi lærer små barn at bæsj er æsj, selv om helt små barn i noen tilfeller ikke ser ut til å ha noen negativ respons knyttet til lukten. Responsen på lukt er direkte, om den er instinktiv eller tillært. Og nye lukter kan være umulige å beskrive, nettopp fordi luktesansen lever sitt eget liv, litt avkoblet fra den bevisst tenkende delen av hjernen, der logikken og språkevnen bor.

God lukt, gode følelser
Det som lukter godt er gjerne knyttet til positive opplevelser. Det er kanskje derfor vi synes det lukter godt. Muffins og kaker, god mat, blomstereng, solkrem… Alle disse luktene bør vekke gode følelser hos de fleste. Og lukt er veldig sterkt knyttet til følelser. Det som er mest interessant er kanskje lukter som vekker vonde følelser. Og her har luktesansen vår en del evolusjonære tilpasninger.

Lukt og overlevelse
Hovedtanken bak evolusjonsteorien er at arvelige trekk som gir bedre evne til overlevelse, vil forsterkes i en art over tid. Noen ting bør vi holde oss unna om vi ønsker å holde oss friske og i live. Ofte lukter slike ting ubehagelig: Oppkast, avføring, råtten mat … I dag kjenner vi til bakterier og smittekilder og vet i stor grad hvordan vi skal beskytte oss mot disse, uten at vi trenger en instinktiv måte å unngå dem på. Før den moderne tidsalderen hjalp luktesansen oss. Og siden den ikke er sterkt knyttet til den bevisst tenkende delen av hjernen, men tar raskeste vei til følelser og minner, er responsen på lukt temmelig umiddelbar. Mennesker som lar være å spise bedervet kjøtt og unngår smittekilder til sykdom lever gjerne lengre enn de som utsetter seg selv for slikt.

Flickr: Gotosira, (CC BY 2.0)

Garvet luktesans
Så det er naturlig at man blir uggen av lukten av oppkast. Og det er normalt å reagere med avsky på lukten i et grisefjøs. Allikevel klarer noen å jobbe både med å vaske syke pasienter og som grisebønder. Her kommer dette med tillært respons inn. Man kan venne seg til lukt, selv om den virker grusom i utgangspunktet. De som garvet skinn i middelalderen, for eksempel, brukte gjerne avføring fra fugler og hunder for å mykne dyrehudene de levde av å selge. Lukten er vanskelig å forestille seg, men vi vet at den var grusom. Garverne utgjorde et slags eget samfunn, gjerne utenfor byene, og ingen ved sine fulle fem giftet seg med en garver. Men garverne selv lot seg ikke affisere av lukten.

Overbelastede sanser
Om man oppholder seg lenge nok i en bestemt lukt, slutter hjernen å reagere på lukten. På denne måten kan man tilpasse seg lukt som i utgangspunktet er ubehagelig. Om man er på besøk i et grisefjøs, for eksempel. Etter en stund med undertrykkelse av brekninger og kvalme, forsvinner behovet. Helt til man går ut og skal inn igjen. Da må man kanskje gjennom det hele på nytt. Mengden med nervesignaler fra luktecellene i nesen for en bestemt luktprofil avtar raskt. Etter et minutt har signalmengden minket med rundt 90 %. I praksis merker vi bare nye dufter, mens vi nærmest blir immune mot vedvarende lukt. Siden reaksjon på lukt til en viss grad er tillært, er det sånn at noen mennesker ikke lar seg affisere av lukt som gir andre brekninger.

Og muffins?
Her er jeg blank, gitt. Hvorfor det at noe «lukter muffins» brukes om ting som er litt mistenkelige, aner jeg ikke. Det får noen andre svare på. Jeg synes muffins lukter godt, jeg…

Kilder: (På engelsk)

http://en.wikipedia.org/wiki/Olfaction

http://health.howstuffworks.com/human-body/systems/nose-throat/question139.htm

http://www.prolitec.com/science_of_smell.htm

http://www.tsbvi.edu/seehear/summer05/smell.htm

Illustrert Vitenskap nr. 15, 2012