Hvorfor gråter vi av løk?

Det er jo en kjent sak at løkskjæring kan få fram tårene hos selv de tøffeste. Men hva er grunnen til at tårene kommer?

Hva som skjer når vi skjærer løk?
Kniven skjærer gjennom løkcellene som er fulle av løksaft. Når cellene sprekker, frigjøres løksaften, ofte under litt trykk, slik at fine dråper sprøytes ut i rommet. Denne saften er full av løste stoffer, og blant disse stoffene finner vi synderne som får oss til å gråte.

Forsvarsmekanisme
Tåreutløseren er et av løkens forsvarsvåpen mot grønnsakselskere. Når løkcellene sprekker, frigjøres et enzym som omdanner stoffer som kalles aminosyresulfoksider til sulfensyre. Sulfensyren reagerer med den fine tårefilmen av saltvann som smører øyet vårt. Da dannes små mengder svovelsyre. Svovelsyre er en veldig sterk syre som irriterer øyet. Denne syren utløser tårer.

Vi mennesker kan ta til tårene av flere grunner:
1. Vi har emosjonelle tårer, som kommer på grunn av følelser. Normalt vil ikke løkskjæring i seg selv kunne fremkalle disse, om du ikke er uvanlig følsom og ofte synes synd på grønnsaker under kniven.

2. Vi har basaltårer, som utgjør den tynne vannfilmen som smører øyet og holder det fuktig. Disse tårene er med på å forhindre at øyet dekkes med støv, noe som kunne skjedd om vi hadde hatt tørre øyne.

3. Tårene vi feller under løkskjæring skyldes reflekstårer. Dette er tårer som utskilles for å rense øyet for irriterende stoffer. Er du allergiker med høysnue, vet du hva det handler om. Løktårene pipler fram for å skylle bort svovelsyren som dannes på øyet under løkskjæringen. Litt som vindusspylevæsken til en bil.

Kan vi unngå gråt og tenners gnidsel?
Tja… Noen sier at man kan bruke en våt kniv. Dette kan kanskje fange opp noe av saften, hvem vet? Noen sier at man skal ha tungen ut av munnen. Hvordan det skal ha noen effekt, vet ikke jeg, men det er jo underholdende for de som ser på… Alt jeg vet, er at bruker du vernebriller, er du trygg.

Om du vil vite litt mer om de aktive stoffene i løkens tåregass, kan du sjekke denne siden.

Bilder: Yngve Ellingsen